Trekking: Annapurna Circuit, Annapurna Base Camp og Poon Hill

Annapurna Circuit-trekkingen, Annapurna Base Camp og Poon Hill Trek i Nepal kan gjennomføres etter hverandre i en slags stor sløyfe (lenger ned finner du all nødvendig informasjon), men det dreier seg om tre helt forskjellige ruter som også kan gås hver for seg.

Sammen med Everest Base Camp er de uten tvil blant de mest populære og spektakulære trekkingturene i hele Himalaya. Jeg har selv gått alle de tre jeg nettopp nevnte på egen hånd, uten guide og uten bærere, sammen med faren min, som nå ikke lenger er helt ung! Her finner du videoen av trekkingturen (på italiensk, men du kan slå på tekstingen).

Enten du er en uavhengig reisende som liker å ordne alt selv, eller du bare samler informasjon for å overlate resten til et reisebyrå eller en lokal guide, finner du på denne bloggen all informasjon og alle råd du trenger for å planlegge reisen din til Nepal på best mulig måte. Men først skal vi, som lovet, skape litt klarhet.

Hurtigmeny

↑ Meny

Soloppgang i Manang.

I denne guiden er prisene oppgitt i den lokale valutaen, som kalles «nepalesisk rupi» og ofte forkortes bare «NPR». Kursen er omtrent 1€ = 170 NPR. For gjeldende kurs anbefaler jeg deg å ta en titt på denne siden.

Forskjellen på Annapurna Circuit, Annapurna Base Camp og Poon Hill

Som nevnt blir de tre trekkingturene ofte blandet sammen. Noen tror det er snakk om det samme, siden mange (meg selv inkludert) ender opp med å gå dem etter hverandre og i praksis slå dem sammen til én trekkingtur, men i virkeligheten er det ikke slik, og kartet her under skulle være ganske forklarende på dette punktet.

Dessuten må man huske på at rutene som regnes som «standard», eller som i det minste er tvunget fordi det ikke finnes veier, særlig når det gjelder Annapurna Circuit, har endret seg, og ikke så lite, siden 1977 – da området offisielt ble åpnet for turisme – og frem til i dag.

Nå gir veien, som i stor grad har erstattet den opprinnelige stien, i praksis uendelig mange mulige start- og sluttpunkter langs sløyfen. Også de to andre trekkingturene (Base Camp og Poon Hill) har flere varianter og kan kombineres med hverandre, helt eller delvis, slik du selv vil.

Her er en kort introduksjon til de tre rutene, som forhåpentligvis skaper litt klarhet.

Annapurna Circuit-trekking (Annapurna Circuit Trek)

Først av alt: selv om det er en sløyfe og man kan tenke seg å gå den begge veier, går 99 % av folk den mot klokken, fordi høydeforskjellen per dag da blir mer gradvis, og man får mer tid til å akklimatisere seg før man tar fatt på Thorung-passet på 5 416 meter.

Den opprinnelige ruten startet i landsbyen Dumre og endte i Beni, og den ble gått på cirka 23 dager. I dag krever bare 5 av disse 23 dagene egentlig trekking. Resten av ruten kan, hvis du vil, tas med buss, og med jeep på strekningene der bussene ikke kommer frem, men å gjøre det på fem dager er likevel urealistisk av hensyn til akklimatiseringen, og meningsløst fordi man ville gå glipp av store deler av ruten.

Heldigvis ble det i 2010 startet et prosjekt som heter NATT (New Annapurna Trekking Trail). Det innebærer i grunnen en alternativ rute som gjør at man i stor grad slipper å gå langs veien. Noen strekninger av den opprinnelige ruten har likevel ikke noe alternativ ennå og blir derfor hoppet helt over, noe som forkorter hele ruten betydelig, slik at den gås på cirka 10–15 dager, avhengig av hvilken reiserute du velger.

Hvis du er interessert i å gå NATT, finner du her en fantastisk guide (på engelsk), fra Besisahar til Nayapul, med nøyaktige instruksjoner om hvordan du unngår veien der det er mulig. Gåtiden er i dette tilfellet cirka 15–20 dager.

Som du sikkert har skjønt, er det ingen som starter i Dumre lenger. Det nye utgangspunktet regnes som landsbyen Besisahar, men der ender mange (meg selv inkludert) opp med å ta en buss eller jeep til en av landsbyene lenger opp i dalen. I mitt tilfelle til landsbyen Ngadi, 13 km lenger opp, fordi denne strekningen (Besisahar – Ngadi) slett ikke er spektakulær og uansett må gås langs den støvete og ganske trafikkerte veien. Lenger ned i guiden finner du all informasjon om mulige utgangspunkter.

Oppstigningen mot Thorung-passet.

Også endepunktet, som opprinnelig var Beni, har endret seg ikke så lite gjennom årene. I dag avslutter de aller fleste sin runde i landsbyen Muktinath, rett etter at de har kommet over Thorung-passet. Herfra kan du nemlig ta en buss eller jeep tilbake til Pokhara, men også her er det definitivt mange alternativer, og jeg skal gjøre mitt beste for å gå gjennom dem.

Med dette håper jeg du har et ganske klart bilde av hva som regnes som Annapurna Circuit. Nå er det på tide å snakke kort om de to andre trekkingturene.

Annapurna Circuit i korte trekk:

Fra 10 til 20 dager, avhengig av valgt reiserute og eget tempo.

Når det gjelder vanskelighetsgrad, er dette uten tvil den tøffeste av de tre rutene. Særlig hvis man stiger raskt og ikke er helt i form, kan høyden merkes ordentlig, og Thorung-passet på 5 416 meter kan bli en uoverstigelig hindring.

Det er likevel en trekkingtur som svært mange kan gjennomføre. Noen trenger kanskje noen ekstra dager eller kanskje hjelp av en bærer, men hvis du klarer å gå minst 4–5 timer om dagen flere dager på rad, har du svært gode sjanser til å klare det!

Annapurna Base Camp eller Annapurna Sanctuary (Annapurna Base Camp eller Annapurna Sanctuary Trek, ofte forkortet til bare ABC)

Først av alt: alle navnene jeg nettopp nevnte betegner i grunnen den samme ruten. Som navnet sier, fører trekkingturen til Annapurna Base Camp (4 130 meter). Det er ikke en sløyfe. I praksis går man opp og ned langs den samme stien, og de mulige variantene finnes bare nede i dalen. For å si det kort: fra Chomrong og oppover finnes det bare én sti, og denne gangen er det ingen veier som må unngås.

Hele trekkingturen kan gjennomføres på bare 5 dager fra Pokhara, og at man «bare» kommer opp til de 4 130 meterne ved Base Camp, gjør den til en langt mer populær og relativt lett rute enn Circuit. Stien til Annapurna Base Camp er uten tvil den mest trafikkerte i hele landet, og det er praktisk talt umulig å gå uten å ha andre trekkere i sikte om høsten og våren.

Annapurna-massivet.

Annapurna Base Camp-trekkingen i korte trekk:

Fra 5 til 8 dager, avhengig av hvilken rute du velger nede i dalen og selvfølgelig eget tempo. Vanskelighetsgraden er ikke høy, stien er ekstremt trafikkert og neste lodge ligger aldri langt unna, men man må selvfølgelig gå. Jeg har sett flere som tydelig ikke var i form, komme helt opp til Base Camp, så med litt tålmodighet og pågangsmot er det en rute som mange kan gjennomføre.

Poon Hill Trek eller Ghorepani Poon Hill Trek

Poon Hill er den letteste av de tre trekkingturene, og for å være ærlig kan den, selv om den kan tas som en egen trekkingtur, i virkeligheten sees på som sluttdelen av dagens Annapurna Circuit gått i motsatt retning. Det høyeste punktet på ruten er Poon Hill på 3 210 m, en kolle ved siden av landsbyen Ghorepani som gir fantastisk utsikt over Annapurna-massivet.

Ruten kan gås som en sløyfe, noe som gjør den mindre ensformig enn stien til Base Camp. Fra Pokhara er 4 dager i grunnen nok, og sammen med den lave gjennomsnittlige høyden gjør det den uten tvil til den letteste av de tre. Når det gjelder popularitet, er den sammenlignbar med Annapurna Base Camp, med den forskjellen at det langs denne ruten er mange lokale turister.

Soloppgang på Poon Hill.

Poon Hill Trek i korte trekk:

Fra 4 til 5 dager er mer enn nok tid. Når det gjelder vanskelighetsgrad, er dette uten tvil den letteste ruten av de tre. Hvis du klarer å gå 4–5 timer om dagen, får du ingen problemer med å gjennomføre den, og høyden skal absolutt ikke være noe problem.

For å avslutte denne korte introduksjonen: som du får se lenger ned, er det mulig å kombinere de tre trekkingturene og gå hele ruten på 20–30 dager.

Annapurna Circuit eller Everest Base Camp?

Hvis du leser denne artikkelen, har du sannsynligvis allerede tatt en beslutning, men i tilfelle du fortsatt sliter med å bestemme deg, vil jeg si noen ord om det som for mange er et vanskelig valg når man kanskje bare har to uker til rådighet for en trekkingtur i Nepal: Annapurna Circuit eller Everest Base Camp?

Først av alt er begge helt fantastiske trekkingturer, men hvis jeg endelig må si hva jeg foretrekker, ville jeg valgt Circuit, fordi landskapet er mye mer variert. Man starter i nesten tropisk klima og ender opp på passets 5 416 meter, og siden det er en sløyfe, er hver dag annerledes, og man slipper å gå opp og ned langs den samme stien.

To andre ting som får meg til å heller mot Circuit, er at den er ekstremt mye mindre trafikkert og populær enn trekkingen til Everest Base Camp. For å bruke et uttrykk fra faren min etter at vi hadde havnet i en regelrett kø ved en hengebro: «Det er som å gå på stien til Tre Cime di Lavaredo!» Og vi var der om våren, jeg tør ikke tenke på hvordan det er om høsten.

En annen grunn til at jeg vil anbefale Circuit, er kostnadene. Mat og overnatting er i gjennomsnitt omtrent 30 % billigere enn ved Everest Base Camp, og særlig hvis man velger å gå sistnevnte med fly til Lukla (et praktisk talt tvunget valg hvis man bare har to uker til rådighet), vil Circuit koste deg omtrent halvparten av Everest Base Camp.

Alt dette tatt i betraktning har Everest Base Camp fortsatt sin sjarm, og det endelige valget er selvfølgelig opp til deg. Det jeg har sagt til nå, er bare min ydmyke mening.

Like utenfor landsbyen Churi Letdar.

Tillatelser og visum du trenger for å gå trekkingturene og reise inn i Nepal

Visum for innreise til Nepal

La oss begynne med visumet for å reise inn i landet. Visum er obligatorisk, men heldigvis får innehavere av italiensk pass (med gyldighet på mer enn 6 måneder) et visum som kalles Visa On Arrival (VOA) når de kommer inn i landet (reglene varierer etter statsborgerskap, så sjekk hva som gjelder for deg). Prosessen er ekstremt enkel og grei, men dessverre ikke gratis.

Det finnes tre alternativer:

15 dager – 30 USD.

30 dager – 50 USD.

90 dager – 125 USD.

Visumet kan enkelt forlenges til maksimalt 150 dager per kalenderår (1. januar–31. desember), selv om det ikke akkurat er billig. Her finner du prisene. Det er sannsynligvis bedre å reise ut og inn igjen med et nytt visum, men uansett er det med turistvisum ikke mulig å bli i landet i mer enn 150 dager per kalenderår.

Offisielt kreves det også to passbilder (passstørrelse) for å fullføre utstedelsen av visumet når du kommer til flyplassen eller landegrensen, men hvis du fyller ut skjemaet på nett, trenger du dem ikke, og du sparer med all sannsynlighet en god del tid når du kommer, særlig på flyplassen i Katmandu, der du kan gå rett til immigrasjonen uten å stå der og fylle ut skjemaet. Jeg anbefaler å gjøre det.

Visumet på Tribhuvan-flyplassen kan i teorien betales med kredittkort, men i praksis, etter det jeg har lest, varierer det litt fra dag til dag! Jeg prøvde, og fikk beskjed om at det ikke var mulig. Alle de viktigste valutaene (euro inkludert) blir uansett godtatt. For å unngå en dårlig vekslingskurs ville det ideelle være å betale i amerikanske dollar, men jeg ville ikke giddet å bry meg så mye om det med mindre du allerede har dem.

Når det gjelder landegrensene (her finner du hele listen), godtas tilsynelatende bare amerikanske dollar, så innrett deg deretter.

Nepal krever ingen obligatoriske vaksiner, men hepatitt A og B anbefales.

Toppen av Annapurna II sett fra Upper Pisang.

Tillatelser for trekkingturer i Annapurna-regionen

For å gå de tre rutene jeg snakker om i denne guiden (Circuit, Base Camp, Poon Hill) trenger du to tillatelser:

TIMS (Trekker’s Information Management System)

TIMS er i grunnen en etat som samler inn generell informasjon om de ulike trekkerne, reiseruter inkludert, for å gjøre det enklere å organisere og finansiere eventuelle redningsaksjoner, i tillegg til å regulere trekkingaktiviteten i landet. Tillatelsen er gyldig i ett år og kreves også for andre trekkingturer (ikke Everest).

Prisen er 2 000 rupi, cirka 15 €.

NB! Dessverre er det fra 1. april 2023 ikke lenger mulig å få TIMS uten å ha med guide. I praksis er det dermed ikke lenger tillatt å gå noen trekkingtur i Annapurna-regionen uten guide. Jeg tror det er en ren skandale, nok en avgjørelse drevet av grådighet som skjuler seg bak «sikkerhetshensyn». Jeg håper den nepalesiske regjeringen kan revurdere avgjørelsen i fremtiden, men for øyeblikket er dette realiteten.

Oppdatering oktober 2023:

En leser av bloggen har gjort meg oppmerksom på at de foreløpig ikke tar det nøye i det hele tatt. Jeg gjengir det hun fortalte: «Ved sjekkpunktene spør de om man har med guide eller bærer, men selv om du svarer nei, setter de stempelet og ønsker deg god tur, foreløpig er det slik.»

Oppdatering april 2024:

Jeg møtte en reisende som bekreftet det som nettopp er sagt.

Oppdatering mai 2024:

Det er fortsatt mulig å få TIMS uten å ha med guide.

Oppdatering oktober 2024:

Tilsynelatende er TIMS ikke lenger nødvendig for å gå trekkingturer i Annapurna-regionen.

ACAP (Annapurna Conservation Area Project)

ACAP er i grunnen nasjonalparken som omfatter Annapurna-massivet, og alle de tre rutene som beskrives i denne guiden ligger innenfor den. Det er landets første nasjonalpark og samtidig det største verneområdet.

Tillatelsen gjelder for én innreise, så hvis du går alle de tre rutene etter hverandre, er det ikke noe problem. Hvis du for eksempel går Circuit, drar tilbake til Pokhara (og dermed forlater parken) og så vil gå Base Camp eller Poon Hill, må du betale på nytt.

Prisen er 3 000 rupi, cirka 20 €.

Jeg anbefaler å skaffe begge tillatelsene i Katmandu eller Pokhara. I teorien er det også mulig i Besisahar (til en høyere pris på 6 000 rupi for ACAP, TIMS er tilsynelatende ikke mulig å få i Besisahar).

Det er veldig enkelt. I Katmandu er det bare å møte opp på Tourism Board, som ligger cirka 2 km fra det viktigste turistområdet Thamel (det går fint an å gå dit). Kontoret er åpent fra 10:00 til 17:00, og jeg anbefaler å komme med en gang det åpner for å unngå unødvendig kø.

Turistkontoret i Pokhara ligger derimot et steinkast fra busstasjonen, og også her er det åpent fra 10:00 til 17:00.

Selvfølgelig kan du også henvende deg til et lokalt reisebyrå for å få tillatelsene, men da stiger prisene, og jeg tror ikke det er nødvendig i det hele tatt: prosessen er stort sett rask og enkel, og alt blir utstedt på stedet.

Begge tillatelsene krever to passbilder (fire til sammen), men i det minste på kontoret i Katmandu blir de tatt gratis på stedet, så jeg ville ikke bekymret meg for mye. Jeg tipper det er det samme i Pokhara.

NB! Når du fyller ut skjemaene, blir du, i tillegg til annen informasjon (passnummer, reiseruter osv. osv.), også bedt om nummeret på reiseforsikringen din. De eneste tre forsikringene som dekker denne aktiviteten (så vidt jeg vet) er World Nomads, som lar deg forsikre trekking opp til 6 000 meter hvis du legger den til som ekstra aktivitet, TrueTraveller, som med tilleggspakken «Extreme Pack» gir dekning for trekking over 4 600 m, og til slutt SafetyWing, som dekker trekking opp til 6 000 meter hvis du legger til pakken «Adventure Sports». Som nevnt tidligere stopper de fleste andre forsikringer ved 3 500 meter, noen også lavere.

Oppdatering oktober 2024:

Tilsynelatende er det ikke lenger obligatorisk å dokumentere at man har reiseforsikring, men jeg anbefaler likevel å ha en.

Til slutt: Nepal krever ingen obligatoriske vaksiner, men hepatitt A og B anbefales.

Manang sett ovenfra.

Vær, temperaturer og beste tid

La oss begynne med å si at med riktig fysisk forberedelse og riktig utstyr kunne alle de tre rutene i teorien gås hele året. Vår og høst er likevel uten tvil den beste tiden for trekking i Annapurna-regionen.

I korte trekk:

Vår (mars, april og mai)

Temperaturene er behagelige, og dagene er for det meste klare, bortsett fra noen sjeldne dager og sen ettermiddag, når toppene begynner å bli dekket av skyer.

Det er også sesongen for blomstring av gule, røde og rosa rhododendron, som i lav høyde skaper et fargespill. Etter høsten er dette den andre høysesongen og den nest beste tiden (klimamessig) for trekking. Jeg tror det er et passende kompromiss mellom vær og trengsel på stiene. I stor høyde og tidlig i sesongen kan du, avhengig av året, møte mye snø.

Hvis du er interessert, er mai også tiden for Tiji-festivalen i Lo-Manthang i Upper Mustang-regionen. Festivalen varer i tre dager og holdes inne i kongens palass.

Sommer (juni, juli og august)

Sommeren er monsunsesongen i Nepal. Særlig i lav høyde kan det bli veldig varmt, men jo høyere du kommer, desto behageligere blir temperaturene. Det meste av regionen får en god del regn, med igler og mygg. Det er likevel en enorm forskjell mellom den sørvendte delen av massivet (Base Camp og Poon Hill), der det regner veldig mye, og den nordlige delen (Manang, Upper Pisang, Muktinath), der nedbøren er betydelig lavere.

Vegetasjonen er spesielt yppig i denne perioden, du kan beundre blomstringen av ville blomster, og elver og fossefall er på sitt beste.

Kort sagt kan sommeren være en god tid for å gå Circuit eller i hvert fall for å holde seg til regionen nord for massivet, mens det er en elendig tid for Poon Hill og Annapurna Base Camp. Stiene er virkelig lite trafikkerte, og prisene er følgelig lave.

Hvis du er interessert, kan du ved fullmåne i august delta på Yarlung mela-festivalen i Muktinath.

Soloppgang i Muktinath.

Høst (september, oktober og november)

Dette regnes som den perfekte sesongen for trekking i Nepal. Etter monsunen er dagene klare, temperaturene utmerkede, og det er praktisk talt ingen snø, heller ikke i stor høyde.

Det sier seg selv at dette også er den desidert travleste og dyreste tiden av året, særlig oktober, siden september kan være litt regnfull, særlig i lav høyde, mens temperaturene i november begynner å falle, men likevel er behagelige.

Hvis du er interessert, er høsten også festivalsesongen i Nepal. To av de viktigste hinduistiske festivalene finner sted i denne perioden, Dashain og Tihar.

Vinter (desember, januar og februar)

Om vinteren kan det bli veldig kaldt, og særlig i stor høyde er det ikke tilrådelig å gå trekking, siden det sannsynligvis er mye snø. Alt i alt er det likevel en god sesong, først og fremst i lav høyde. Nedbøren er ikke hyppig, og dagene er som regel klare.

Annapurna Circuit er imidlertid absolutt ikke å anbefale (Thorong-passet forblir stengt på grunn av snø helt til mars), men Base Camp og særlig Poon Hill kan gås uten altfor store vanskeligheter.

Hvis du er interessert, er festivalene i denne perioden Tamu Loshar, Gyalpo Losar og Mageshangrati, og jul feires også.

Annapurna Circuit-trekking

Før jeg snakker om de ulike utgangspunktene, her er et fullstendig kart over Circuit og en oppsummerende tabell over det som stort sett er de mest populære reiserutene.

De mest populære rutene på Annapurna Circuit

Vi valgte en slags standardrute, men uten strekningen fra Muktinath til Jomsom, og la heller til trekkingen til Poon Hill og den til Annapurna Base Camp. Selvfølgelig er alle alternativene gode. Det eneste jeg vil fraråde, er Kort rute: å begrense trekkingen i praksis til bare Thorong-passet ville vært synd, uten å nevne at det å komme så høyt og så fort kan gi deg problemer med høyden.

Med fasit i hånden ville jeg sannsynligvis valgt å gå helt til Jomsom, siden ruten både fra bussen og ifølge andre reisende er virkelig spektakulær, mens landskapet fra Jomsom og nedover ligner på første del av Circuit. Hvis du ikke har mye tid til rådighet, kan du derfor hoppe over den helt eller ta bussen Jomsom – Tatopani og fortsette derfra.

De ulike utgangspunktene for Annapurna Circuit

I praksis kan du starte trekkingen hvor som helst mellom Besisahar og Manang, men med buss kommer du bare til Ngadi. Derfra går du enten videre til fots eller tar en jeep. Også her er alle alternativer gode, men jeg anbefaler på det sterkeste å ikke gå fra Besisahar til Ngadi, siden det ikke finnes noe alternativ til veien, som på denne strekningen er virkelig trafikkert og støvete. Praktisk talt ingen gjør det.

De to mest populære utgangspunktene er Syange og Jagat, og du kommer deg dit med jeep, der det siste vanligvis foretrekkes fremfor det første. Vi valgte bussen til Ngadi, henholdsvis 10 og 14 kilometer lenger ned i dalen, noe som grovt sagt betyr én dags gange ekstra. Hvis du har tid, anbefaler jeg det, fordi stien er virkelig fin og bussen er billigere enn jeepen.

Chame og Tal, litt lenger opp, er to andre gode alternativer hvis man ikke har mye tid til rådighet. Videre enn Tal tror jeg personlig ikke det gir særlig mening.

De ulike endepunktene for Annapurna Circuit

Som med utgangspunktene finnes det flere muligheter også for endepunktene når du har kommet over Thorong-passet. Som nevnt tidligere valgte vi Muktinath, derfra tok vi en buss til Tatopani og begynte trekkingen mot Poon Hill. Mange drar rett tilbake til Pokhara når de har kommet til Muktinath.

Et annet virkelig populært endepunkt er Jomsom, hvorfra du, hvis du vil og budsjettet tillater det, kan ta et fly til Pokhara. Alternativet er å ta en buss Jomsom – Tatopani (et populært valg, siden mange tror det er nødvendig å gå langs veien, men ved å følge NATT er det ikke nødvendig) eller en buss Jomsom – Pokhara, eller å fullføre hele Circuit helt til Nayapul.

Også her er valget selvfølgelig helt og holdent opp til deg, men jeg tror de to beste alternativene, særlig hvis man ikke har mye tid til rådighet, er Muktinath og Jomsom.

Reiserute dag for dag og anbefalte etapper for Annapurna Circuit

Reiseruten under er lagt opp slik at du bare går fra morgenen til tidlig ettermiddag (bortsett fra noen sjeldne unntak), til sammen 5–6 timer om dagen, og spiser lunsj først når du har kommet frem. Stort sett er avreisen rundt klokken 7–7:30 og ankomsten rundt 13–14 på det seneste. Vi er sannsynligvis litt raskere enn en gjennomsnittlig person, så hvis regnestykket ikke går opp etter de første dagene, må du justere deretter.

Det er minst tre gode grunner til å velge denne strategien:

  • Været er hele året generelt best om morgenen, så det gir bedre utsikt og mindre sannsynlighet for regn.
  • Å droppe pausen: da bryter du ikke rytmen, og framfor alt unngår du å gå på full mage, noe som leder blod over til fordøyelsessystemet, og det er en elendig idé, særlig i stor høyde. Når du har kommet frem, har du all den tiden du trenger til å slappe av og komme deg.
  • Å komme frem og så spise lunsj vil svært ofte spare deg for pengene til rommet. 99 % av lodgene, særlig i lav høyde, er mer enn villige til å gi deg rommet gratis mot at du spiser alle tre måltidene der. Hvis du derimot stopper og spiser underveis, blir det to måltider, og lodgen kan være mer motvillig til å gi deg rommet gratis.

En annen ting å huske på er at man i virkeligheten kan stoppe praktisk talt hvor som helst langs ruten. Særlig i lav høyde ligger landsbyene alle tett på hverandre, og de anbefalte etappene kan uten problemer endres til neste landsby. I tillegg er det også veldig mange lodger og tea houses mellom landsbyene, noe som i grunnen gir uendelig mange muligheter for å stoppe hvis du er sliten, eller hvis du bare vil gå litt til etter at du har kommet frem til det fastsatte målet.

Til slutt anbefaler jeg å laste ned Organic Maps. Appen fungerer også offline når du har lastet ned kartene, og jeg tror den er et fantastisk verktøy for å gjennomføre trekkingturene.

NB! Hele ruten er merket med hvitt og rødt, men jeg tror at det, særlig langs den første delen (omtrent fra Ngadi til Timang), er strekninger der det er mer hensiktsmessig å gå langs veien enn å følge denne merkingen, som ofte får deg til å gå en stor høydeforskjell opp for så å sende deg ned på veien igjen en kilometer senere. Ta alltid en titt på Organic Maps og vurder om det virkelig er verdt det.

Høydeprofil for Annapurna Circuit.

Dag 1. Buss Pokhara – Besisahar (4 timer, 108 km) eller buss Katmandu – Besisahar (7 timer, 184 km) / Buss Besisahar – Ngadi (1 time, 13 km) / Gå Ngadi – Ghermu (2:45 timer, 9,3 km)

Besisahar (760 m) – Ngadi (840 m) – Lampata (1 017 m) – Bahundanda (1 223 m) – Ghermu (1 108 m)

Vi dro via Pokhara fordi vi hadde tid og trodde det var en god idé å dele opp reisen, men det er absolutt ikke nødvendig. Med fasit i hånden ville jeg faktisk kanskje heller valgt direktebussen fra Katmandu.

Fra Katmandu går bussen fra busstasjonen i Gongabu (Gongabu Bus Park), og det koster 500–600 rupi. Det er flere avganger daglig, men jeg anbefaler å reise tidlig om morgenen (den første bussen skal visstnok gå klokken 6:45). Gå til busstasjonen dagen før, kjøp billetten og få bekreftet avgangstiden.

Hvis du derimot vil reise via Pokhara, går bussen Katmandu – Pokhara fra dette punktet. Nesten alle overnattingssteder og reisebyråer tar 700 rupi, men vi klarte å få to billetter for 1 300. Bussen Pokhara – Besisahar går derimot fra Tourist Bus Park (ankomststedet for bussen Katmandu – Pokhara), første avgang klokken 7:00. Vi betalte 500 rupi hver via hotellet, men tilsynelatende kan man betale mindre.

Fra det siste stoppet i Besisahar (der alle går av) er det mulig å ordne transport med jeep til hvilket som helst sted langs ruten, men jeg anbefaler å vente på den lokale bussen, som går ofte, og fortsette til Ngadi (siste stopp), det koster 300 rupi. Hvis du vil, kan du gå av i Bhulbhule (200 rupi) og gå videre til fots, men da går du langs veien, og ærlig talt går du ikke glipp av noe. Hvis du derimot ikke har tid, eller bare vil starte høyere opp, er dette øyeblikket for å ta en jeep til ett av de andre utgangspunktene.

Hvis du bestemmer deg for å ta jeep til Syange eller Jagat i løpet av denne dagen, kan du uansett følge reiseruten til punkt og prikke og bare endre utgangspunktet for dag 2. Uansett bør du ha tillatelsene dine for hånden, siden det første sjekkpunktet ligger i Bhulbhule. Jeg visste ikke om det og måtte klatre opp på taket av bussen for å hente dem fra sekken.

Fra Ngadi er stien som fører til Ghermu virkelig fin, og jeg anbefaler den. Vi overnattet på Crystal Lodge, hvor rom, wifi og varm dusj var gratis mot at vi betalte for middag og frokost. Gutten fikk oss imidlertid morgenen etter til å betale 10 % av totalen i servicegebyr. Det var første natten og vi visste det ikke, men dette er absolutt ikke normalen, ingen andre langs ruten prøvde seg en gang på det. Det finnes sannsynligvis bedre alternativer i landsbyen.

Stien som fører til Ghermu.

Dag 2. Gå Ghermu – Tal (5 timer, 15 km)

Ghermu (1 108 m) – Jagat (1 250 m) – Chyamch (1 367 m) – Tal (1 633 m)

Hvis du starter fra Syange eller Jagat, er det henholdsvis cirka 1 km og 4 km mindre, så da blir det sannsynligvis fire til fire og en halv time for å komme til Tal.

Fra Ngadi kan du, hvis du vil, holde deg i høyden og ta en øvre sti som unngår veien helt, men den er mye tøffere og forlenger ruten med 3 km. Eller du kan gå ned mot landsbyen Syange, krysse elven og følge veien til Chamje, hvor man krysser elven igjen og kommer inn på stien som fører til Tal.

Vi valgte veien, og ærlig talt var det slett ikke noe problem. Det er kanskje fordi det er lite trafikk tidlig om morgenen, men på de cirka 7 km med vei fra Syange til Chamje kom det ikke forbi mer enn 10 jeeper. Langs disse 7 km er det dessuten mulig å ta små avstikkere som fører deg inn på stier som går parallelt med veien, men de er bare et i hovedsak unyttig opp og ned. Etter at vi hadde tatt den første, ble vi lei og gikk langs veien.

I Chamje krysser man elven igjen og går et par kilometer langs en virkelig fin sti før den siste bakken som fører opp til landsbyen Tal.

I Tal overnattet vi på River View Guest House. Også her fikk vi rommet (med bad og varmt vann) gratis mot at vi betalte for måltidene, men ingen wifi.

Landsbyen Jagat.

Dag 3. Gå Tal – Timang (5 og en halv time, 13 km)

Tal (1 633 m) – Karte (1 781 m) – Dharapani (1 844 m) – Odar (2 131 m) – Bagarchhapad (2 059 m) – Danque (2 139 m) – Timang (2 578 m)

Fra Tal anbefaler jeg på det sterkeste å gå langs stien som, med ryggen mot landsbyen, går på høyre side av dalen (mens veien går på venstre side, på den andre siden av elven) frem til landsbyen Dharapani, hvor vei og sti møtes igjen. Stien er litt tøffere enn veien, men utsikten er verdt det, og alt i alt er det en virkelig fin strekning.

Fra Dharapani til Timang anbefaler jeg å gå langs veien. Det er noen skiltede snarveier som det er verdt å ta, men for det meste følger du veien.

Timang er en virkelig fin landsby omgitt av fjell. Vi sov på Hotel Manaslu, fine rom, utmerket varm dusj og wifi, alt gratis, vi betalte bare for måltidene.

Landsbyen Chame.

Dag 4. Timang – Dhikur Pokhari (6 timer, 20 km)

Timang (2 578 m) – Chhitepu (2 636 m) – Koto (2 656 m) – Chame (2 726 m) – Talekhu (2 838 m) – Bratan (2 932 m) – Dhikur Pokhari (3 211 m)

Denne dagen går man praktisk talt hele tiden langs veien, men jeg må si at det nok en gang ikke var noe problem i det hele tatt: nesten ingen trafikk, og av og til er det mulig å ta stien som går langs veien.

Frem til Brathang er ruten relativt lett, til tider flat, så begynner en jevn stigning frem til landsbyen Dhikur Pokhari.

Vi sov på Hotel Kamala, og også her vil jeg anbefale det: fint rom og gratis wifi mot at du betaler for måltidene, varm dusj mot betaling.

Soloppgang i Dhikur Pokhari.

Dag 5. Dhikur Pokhari – Ngawal (5 og en halv time, 14 km)

Dhikur Pokhari (3 211 m) – Upper Pisang (3 303 m) – Ghyaru (3 695 m) – Ngawal (3 669 m)

Fra Dhikur Pokhari har du to alternativer: følge skiltene mot Lower Pisang og gå langs veien til Manang, eller sette kursen mot Upper Pisang og ta stien som går høyt oppe (du kommer opp i nesten 4 000 m høyde) langs den andre siden av dalen. Jeg anbefaler på det sterkeste det andre alternativet, stien er virkelig spektakulær, men hvis du ikke føler deg i form, er det sannsynligvis best å unngå å ta seg vann over hodet og fortsette mot Lower Pisang.

Noe annet du kan gjøre, er å sette kursen mot Upper Pisang (hvorfra det er fantastisk utsikt over Annapurna II) og så gå ned mot Lower Pisang og fortsette langs veien til Manang.

Fra Dhikur Pokhari til Upper Pisang er stien nesten flat og virkelig fin, men når du har forlatt landsbyen, kommer det en solid bakke (400 meter høydeforskjell) opp mot landsbyen Ghyaru. Sistnevnte er en virkelig fin liten landsby der alle bygningene er helt i stein, og det er verdt å utforske den kort.

I gatene i Ghyaru.

Fra Ghyaru til Ngawal er stien i grunnen en svakt stigende, nesten flat strekning som er ekstremt behagelig å gå, med spektakulær utsikt over Annapurna-massivet. Dette var strekningen jeg likte best på hele Circuit.

I Ngawal sov vi på den første (bokstavelig talt) lodgen ved inngangen til landsbyen. Også her var wifi og rom gratis, og vi betalte bare for måltidene, varm dusj mot betaling. Familien var virkelig hyggelig og maten var utmerket, men standarden på stedet var ikke av de beste, særlig sammenlignet med dem vi så dagen etter.

NB! Denne dagen foretrekker mange å gå alt i ett strekk og komme frem til Manang, men da blir det en virkelig lang dag. Hvis du ikke har det travelt, fraråder jeg det, men hvis du bestemmer deg for å gjøre det, hopper du bare over dag 6 og går rett til dag 7. Det samme gjelder selvfølgelig hvis du bestemmer deg for ikke å ta den øvre stien: da kommer du til Manang i løpet av én dag og går rett til dag 7.

Landsbyen Ngawal.

Dag 6. Ngawal – Manang (2:45 timer, 9 km)

Ngawal (3 669 m) – Munchi (3 500 m) – Braga (3 519 m) – Manang (3 560 m)

Dette er en halv hviledag. Fra landsbyen Ngawal har du to alternativer: ta stien som like utenfor landsbyen går ned mot dalen og møter veien igjen i Mungii, eller bli oppe i høyden litt lenger og gå ned til Braka.

Den første stien er bedre merket, mer trafikkert og kortere, og de fleste velger dette alternativet (oss inkludert), selv om tanken var å ta den andre. Vi lot oss styre av trekkerne foran oss, men hvis du følger med og tar en titt på Organic Maps, er den andre sannsynligvis mer spektakulær, men det spiller uansett liten rolle.

Når du har kommet ned i bunnen av dalen, går du langs den flate veien til Manang. Her måtte vi spørre på et par steder før vi fant overnatting gratis mot at vi bare betalte for måltidene, men til slutt ble vi enige med Himalayan Singi Hotel: rom med bad, varm dusj (solvarme) og wifi gratis, så vi betalte bare for de seks måltidene (vi ble to netter for å akklimatisere oss, noe som er ekstremt anbefalt).

Siden dagens gåtur var kort, utforsket vi byen og den nærliggende Gangapurna-innsjøen om ettermiddagen.

Byen Manang.

Dag 7. Manang (hvile- og akklimatiseringsdag)

Selv om du føler deg fysisk bra, er det på det sterkeste anbefalt å tilbringe dagen i Manang og ikke gå høyere, for å unngå problemer de påfølgende dagene. Det er likevel lurt å ta en kort tur i nærheten, både for å slå i hjel tiden og for å fremme akklimatiseringen. Som det kjente engelske ordtaket sier, «climb high sleep low» (gå høyt, sov lavt), er den beste måten å tilpasse seg høyden på å gå opp i høyde i løpet av dagen og så gå ned igjen for å gi kroppen mulighet til å hente seg inn.

Til dette formålet finnes det flere alternativer rundt Manang (under ser du et virkelig fint kart). De to jeg vil anbefale, er utsiktspunktet ChongKor og Praken Gompa. Begge er turer på 2–3 timer tur-retur, perfekte for å komme noen hundre meter høyere og så bruke resten av dagen på å hvile.

Kart over turene i Manang.

Vi valgte ChongKor og var fornøyde med panoramaet (utsikten over breen er utmerket), men også Praken Gompa på den andre siden av dalen ser ut til å være et utmerket alternativ. Begge ligger på rundt 3 900 meter. Et annet populært valg, men klart mer krevende, er besøket til Ice Lake på 4 200 m.

Til slutt kan du fra Manang bestemme deg for å gå opp til Tilicho Lake, verdens høyest beliggende innsjø (av den størrelsen), som imidlertid ikke er en del av den offisielle ruten på Annapurna Circuit. Hvis du har to ekstra dager til rådighet, kan du før du går opp mot passet nå Tilicho Lake Base Camp på én dag og så neste dag, etter å ha besøkt innsjøen, gå tilbake til Circuit-ruten. Hvis du vil, kan du også fortsette mot Jomsom uten å gå tilbake samme vei langs det som er en klart lite brukt variant som i praksis kutter strekningen Manang – Jomsom.

Vi ville gå varianten på to dager, men stien var midt i april fortsatt stengt på grunn av snø, noe som er uvanlig, men absolutt mulig.

NB! Hvis du ikke føler deg spesielt i form på grunn av høyden, tror jeg Manang er det ideelle stedet å eventuelt tilbringe noen ekstra dager for å hente seg inn før man fortsetter trekkingen. En god del tilbringer også en tredje natt i byen. Manang er dessuten det ideelle stedet å kjøpe eventuelt manglende utstyr: her slutter veien, og prisene er fortsatt konkurransedyktige. Når du har forlatt byen, er det en annen sak.

Utsiktspunktet ChongKor.

Dag 8. Manang – Churi Letdar (4:30 timer, 11 km)

Manang (3 560 m) – Tengi (3 719 m) – Ghunsang (3 947 m) – Yak Kharka (4 050 m) – Churi Letdar (4 248 m)

Oppstigningen mot Churi Letdar er virkelig fin. Den første delen gir nydelig utsikt over Manang nede i dalen, mens den andre (til tider flat) ga oss utmerket utsikt over toppene rundt og mange ørner før vi kom til Yak Kharka, hvor den siste stigningen ligger.

Churi Letdar ligger på 4 200 m mot Manangs 3 500 m. På denne høyden anbefales det å ikke stige mer enn 500 meter per dag, og vi hadde ingen problemer. Men hvis du ikke føler deg spesielt i form, er en annen populær etappe landsbyen Yak Kharka på cirka 4 100 m, en kilometer før man kommer til Churi Letdar. Noen ganger kan selv bare 100 meter utgjøre en forskjell!

Her sov vi på SnowLand Lodge, rom og wifi gratis mot at vi betalte for måltidene. Stedet er ikke akkurat nytt, men utsikten er fantastisk og personalet vennlig.

Inngangen til landsbyen Churi Letdar.

Dag 9. Churi Letdar – High Camp (3:45 timer, 6 km)

Churi Letdar (4 248 m) – Deurali Tea House (4 440 m) – Thorung Phedi (4 548 m) – High Camp (4 884 m)

Den første delen i lett stigning er virkelig fin, med utmerket utsikt. Så går man ned for å krysse elven, tar igjen høyden (ikke gøy i denne høyden) og går langs en nesten flat strekning til Thorung Pedi.

Fra Thorung Pedi til High Camp er det en kort, men tøff stigning, så ta det med ro! Jeg anbefaler å dra tidlig om morgenen. Særlig i høysesongen er risikoen for å stå uten rom og måtte sove i fellesområdet på High Camp høy hvis man kommer sent, siden det bare er ett overnattingssted, som selv om det er stort, har et begrenset antall rom. Her er det umulig å sove gratis mot å betale bare for maten, dobbeltrommet vårt kostet oss 350 rupi per person.

På ettermiddagen kan du, hvis du har lyst, gå opp til det nærliggende utsiktspunktet, som gir utmerket 360-graders utsikt over dalen. Det er bare rundt ti minutters gange, og det er spesielt populært for å se soloppgangen, men vi hadde ikke viljestyrken til å komme oss ut av soveposen på det tidspunktet.

Et alternativ som ser ut til å være ganske populært, er å sove i Thorung Pedi, men ærlig talt tror jeg ikke det er en god idé, siden det ville gjøre dagen etter, som allerede er den tøffeste og lengste på hele Circuit, enda tøffere.

Når det er sagt, kan det å sove i lavere høyde før man tar fatt på passet komme noen til gode som har problemer med høyden og ikke føler seg spesielt i form. Noen tilbringer til og med én natt i Thorung Pedi og én på High Camp før de tar fatt på passet. Kort sagt: hør på det kroppen din sier, men hvis du føler deg bra, tror jeg det er best å tilbringe natten til dag 9 på High Camp.

Soloppgang ved High Camp.

Dag 10. High Camp – Muktinath (7 timer, 13 km)

High Camp (4 884 m) – Thorong La Pass (5 416 m) – Chambar Bir (4 200 m) – Muktinath (3 611 m)

Klokken halv fire hørte jeg de første begynne å gjøre seg klare til oppstigningen mot passet, men vi hadde bestemt oss for å vente på soloppgangen. Vi begynte å gå kvart over seks, og på High Camp var det nesten ingen igjen. Den første delen var ikke akkurat behagelig, med stien delvis fortsatt isete og et stup på høyre side.

Å komme opp til passet var ikke lett, og vi syntes ofte at vi var i ferd med å komme over kammen, men så hadde vi en ny stigning foran oss. I en av disse situasjonene gikk til og med en av stavene mine i stykker. Da vi endelig kom opp til passet, var det virkelig en fantastisk følelse.

Obligatorisk bilde på Thorong-passet.

Etter at de obligatoriske bildene var tatt, begynte den vanskeligste delen av dagen, den lange nedstigningen mot Muktinath: 1 600 høydemeter nedover som ikke var akkurat behagelige, først og fremst på grunn av snøen og gjørmen som gjorde stien ekstremt glatt.

Da vi endelig kom frem, fant vi et utmerket rom på Hotel The Paths of Dream. Også her fikk vi varm dusj, wifi og rom gratis mot at vi betalte bare for måltidene.

NB! Dette var den eneste dagen da et par stegjern definitivt ikke hadde vært å forakte, men det må sies at det var et klart uvanlig år, og etter det jeg har fått høre er det normalt ikke mye snø i april–mai.

Planlegger du reisen? Hvis du ennå ikke har skaffet reiseforsikring, finner du her guiden min til de beste reiseforsikringene. Hvis du kjøper den via lenkene i guiden, støtter du dette nettstedet uten at det koster deg noe ekstra.

Som nevnt i begynnelsen av guiden finnes det på dette punktet flere alternativer. Vi bestemte oss for å ta bussen mot Tatopani og begynne trekkingen mot Poon Hill, men for fullstendighetens skyld beskriver jeg den anbefalte reiseruten hvis du vil gå hele Circuit til fots.

Hvis du bestemmer deg for å ta bussen, er dette stort sett prisene til de viktigste destinasjonene (for jeeper må du regne med å betale minst det dobbelte)

Jomsom – 350 rupi – 2 timer

Tatopani – 1 200 rupi – 7 timer

Pokhara – 1 450 rupi – 12 timer

Upper Pisang.

Dag 11. Muktinath – New Jomsom via Lupra (6 timer, 22 km)

Muktinath (3 611 m) – Lupra (2 983 m) – Jomsom (2 784 m)

Her har du to alternativer: hvis du vil unngå veien helt, må du gå via landsbyen Lupra i sør. Alternativet er å gå via Kagbeni (ser ut til å være en nydelig landsby, og jeg ble anbefalt å besøke den) i nord, til tider langs veien. Landskapet (også sett fra bussen) er virkelig imponerende, og jeg tipper det er enda mer imponerende sett fra stien som går høyere opp.

Når du er kommet til Lupra, har du igjen to alternativer: bli oppe i høyden og gå langs fjellsiden, eller gå ned i dalen og gå langs elven. Begge stiene møtes igjen cirka 5 km fra Jomsom, hvor man er tvunget til å gå ved siden av veien.

Buss fra New Jomsom:

Tatopani 880 rupi – 5 timer

Pokhara 1 110 rupi – 10 timer

Katmandu 1 700 rupi – 20 timer

Det er også mulig å fly til Pokhara.

Dag 12. New Jomsom – Tukuche (4 og en halv time, 15,5 km)

Jomsom (2 784 m) – Thini (2 836 m) – Chhario (2 704 m) – Tukuche (2 615 m)

Cirka 500 meter utenfor landsbyen tar man det som var hovedveien før den nye ble bygget. I praksis krysser man elven og går hele dagen på den motsatte siden av dalen i forhold til den trafikkerte veien.

Stien/veien er et eneste opp og ned frem til landsbyen Chhario, hvor ruten flater ut i en nesten flat strekning som fører til landsbyen Tukuche.

Dag 13. Tukuche – Ghasa (8 timer, 30 km)

Tukuche (2 615 m) – Sauru (2 570 m) – Kokhethanti (2 533 m) – Konjo (2 700 m) – Titi Lake (2 700 m) – Chhoya Deurali (2 505 m) – Ghasa (2 072 m)

Her er det minst tre ulike alternativer: hvis du helt vil unngå veien og gå via Titi-innsjøen, er det cirka 30 km og nesten 8 timers gange. Hvis du følger elven i stedet for å sette kursen mot innsjøen når du har kommet til Kokhethanti, er det cirka 25 km. Det siste alternativet er å følge veien (trafikkert) til Larjung og fortsette langs den korteste ruten som Organic Maps viser. I dette tilfellet er det cirka 20 km, hvorav en god del langs veien.

Stigningen som fører til Ghorepani.

Dag 14. Ghasa – Tatopani (17 km, 5 timer)

Ghasa (2 072 m) – Pairothapla (1 937 m) – Kopchepani (1 765 m) – Narchyang (1 448 m) – Tatopani (1 362 m)

Også her går man mesteparten av tiden på motsatt side av elven i forhold til hovedveien, bortsett fra den siste kilometeren før man kommer til Tatopani, når man krysser elven og må gå langs den trafikkerte veien.

Landsbyen er virkelig turistpreget, og det er mye folk der, siden den brukes som start- og sluttpunkt for mange trekkingturer i området. Vi kom med buss fra Muktinath, og i motsetning til det vi trodde (med tanke på den lave høyden) var det umulig å få et rom gratis mot å betale bare for maten. Vi endte opp med å betale 200 rupi for et dobbeltrom på Hotel Himalaya, enkelt overnattingssted, men utmerket wifi og mat.

På ettermiddagen besøkte vi de nærliggende varme kildene, ikke noe imponerende, men det var likevel behagelig å tilbringe omtrent en time i vannet, særlig etter det som for oss hadde vært 10 dager med trekking. Inngangen koster 150 rupi.

Dag 15. Tatopani – Ghorepani (6 timer, 17 km)

Tatopani (1 362 m) – Ghara (1 745 m) – Shikha (1 934 m) – Phalate (2 272 m) – Chitre (2 370 m) – Ghorepani (2 800 m)

Dette er en skikkelig slitsom tur: det er 1 600 høydemeter og et uendelig antall trapper som, sammen med varmen, gjorde dagen til en av de tøffeste på hele Circuit. Likevel kom vi frem rundt klokken 2 og tok inn på Mountain View Lodge, hvor vi etter litt forhandling klarte å få rom og varm dusj gratis mot lunsj, middag og frokost.

Etter å ha gått cirka 1 km langs hovedveien må man krysse broen som fører til den andre siden av elven. Herfra er stien godt merket og veksler med en sidevei nesten uten trafikk over mange kilometer. Etterpå kommer en endeløs rekke trapper frem til landsbyen Ghorepani, hvor vi fortsatte mot Annapurna Base Camp, mens Circuit-ruten peker mot Nayapul, der trekkingen avsluttes.

Hvis det å gå 17 kilometer med 1 600 høydemeter virker for mye, anbefaler jeg å overnatte i Shikha, som ligger bokstavelig talt midtveis.

Ghyaru til venstre og Annapurna II til høyre.

Dag 16. Ghorepani – Poon Hill – Nayapul – buss til Pokhara (6 og en halv time, 22 km)

Ghorepani (2 800 m) – Poon Hill (3 200 m) – Ghorepani (2 800 m) – Nangethanti (2 524 m) – Banthanti (2 306 m) – Ulleri (2 110 m) – Tikhedhunga (1 536 m) – Hile (1 554 m) – Birethanti (1 120 m) – Nayapul (1 117 m)

Den første delen av dagen består av oppstigningen til Poon Hill for å se soloppgangen. Fra Ghorepani til toppen av Poon Hill er det bare halvannen kilometer, men nesten 400 høydemeter, så det er ikke akkurat en søndagstur. Vi brukte cirka 40 minutter, så hvis du vil se soloppgangen, må du innrette deg etter årstiden. Jeg anbefaler selvfølgelig å starte med en hodelykt eller i det minste lommelykten på mobilen, men ikke vær redd, det er umulig å gå seg vill: alle går opp for å se soloppgangen, og stien er ekstremt enkel å følge. Ved starten av stien må du betale inngang til Poon Hill, 100 rupi.

Når du er tilbake i Ghorepani, spiser du frokost og begynner nedstigningen mot Nayapul, der Circuit avsluttes. Hvis du derimot vil gjøre som oss og også gå trekkingen til Annapurna Base Camp, setter du kursen mot Tadapani.

Hvis du vil dele opp denne dagen i to, er det sannsynligvis ideelt å stoppe i Ulleri og gå til Nayapul dagen etter. Fra Nayapul går det ofte busser til Pokhara, det tar to timer og koster cirka 200–300 rupi. Her avsluttes Annapurna Circuit.

Klosteret ved inngangen til Manang.

Annapurna Base Camp-trekking

Før jeg snakker om utgangspunktene, kommer her et fullstendig kart over ruten med de ulike variantene og en oppsummerende tabell over det som stort sett er de tre mest populære reiserutene, som i praksis bare skiller seg fra hverandre i utgangspunktet.

De mest populære rutene på Annapurna Base Camp-trekkingen

Hvis du har tid til rådighet, anbefaler jeg i grunnen å starte fra Nayapul og ta med trekkingen til Poon Hill, eller fra Phedi via de varme kildene i Jhinu Danda. Hvis du derimot har det travelt, er det beste alternativet å starte fra Siwai.

Uansett kan alle tre utgangspunktene også brukes som endepunkter, og du kan kombinere dem slik du vil. Du kan for eksempel starte fra Nayapul og dra tilbake til Pokhara fra Siwai, eller starte fra Phedi og dra tilbake til Pokhara fra Nayapul osv. Valget er helt og holdent opp til deg og avhenger i grunnen av hvor mye tid du har.

Reiserute dag for dag og anbefalte etapper for Annapurna Base Camp

For enkelhets skyld beskriver jeg dag for dag alle de tre mest populære rutene, men bare i den første går jeg i detalj på strekningen fra Chomrong til Base Camp, som er den samme på alle tre rutene.

Også busstasjonen for de tre utgangspunktene er den samme, og i alle tilfeller anbefaler jeg å starte tidlig om morgenen og ta en taxi til Baglung Bus Park. Fra lakeside i Pokhara (turistområdet langs innsjøen der alle hotellene og hostellene ligger) fikk vi etter litt prutting prisen ned til 300 rupi for turen. Hvis du vil, kan du også komme deg dit med offentlig transport og betale en brøkdel av prisen vår, men vi fikk beskjed om at man må bytte buss to ganger, og det hadde vi ikke lyst til! Det er også mulig å ta en jeep til alle destinasjonene, men regn med å betale minst det dobbelte.

En annen ting å huske på er at man i virkeligheten kan stoppe praktisk talt hvor som helst langs ruten. Landsbyene ligger alle tett på hverandre, og de anbefalte etappene kan uten problemer endres til neste landsby. Dessuten er det også veldig mange lodger og tea houses mellom landsbyene, og de gir i grunnen uendelig mange muligheter for å stoppe hvis du er sliten, eller hvis du bare vil gå litt til etter at du har kommet frem til det fastsatte målet. Etappene er imidlertid mer låst i stor høyde.

Høydeprofil for Annapurna Base Camp-trekkingen.

NB! Alle lodgene som lå ved Annapurna Base Camp ble ødelagt av et snøskred tidlig i 2019. For øyeblikket er det høyeste stedet der det er mulig å sove, Machhapuchhre Base Camp noen kilometer lenger ned.

Selv om det her er 5 lodger og vi kom frem sent på formiddagen (lenge før de fleste andre trekkerne), fikk vi ikke overnatte, fordi alt var fullt og faren min ikke ville sove i fellesområdet. Dette skjedde i april, som ikke engang er midt i høysesongen. Hvis du vil være sikker på å få et privat rom å sove i, anbefaler jeg derfor på det sterkeste å bestille noen dager i forveien. Alle lodger kan gjøre det for deg, og hvis du er med på en organisert tur, bør det selvfølgelig ikke være noen problemer.

Annapurna Base Camp-trekking med start fra Siwai på 5 dager

Denne reiseruten er laget for å gjennomføre trekkingen på kortest mulig tid. Hvis du ikke er spesielt i form, sliter med høyden eller bare foretrekker å ta det med ro, kan du gjerne dele opp oppstigningen mot Base Camp ved å legge til 1–2 ekstra etapper.

Dag 1. Buss Pokhara – Siwai (3 og en halv time, 50 km) / Gå Siwai – Chomrong (4 og en halv time, 11 km)

Siwai (1 250 m) – Chomrong (2 170 m)

Fra Pokhara til Siwai er det cirka 3 og en halv time, billetten koster 300–400 rupi. Når du er kommet til Siwai, går du kort langs veien, som i praksis ender i denne landsbyen, og så begynner du å gå langs en virkelig fin, nesten flat strekning som går gjennom mange typiske landsbyer.

Når du kommer til Samrung, krysser du en lang hengebro, og det begynner en skikkelig tøff stigning som ender i Chomrong. Under bussturen bør du ha tillatelsene dine for hånden, siden det er et sjekkpunkt underveis.

Vi gikk ruten motsatt vei og endret etappene litt, så jeg har ingen anbefalinger når det gjelder overnatting i Chomrong, men jeg forsikrer deg om at det finnes virkelig mange alternativer her.

Landsbyen Chomrong.

Dag 2. Chomrong – Himalaya (6 timer, 12 km)

Chomrong (2 170 m) – Himalaya (2 950 m)

Dagen begynner med en lang nedstigning helt ned i bunnen av dalen, hvorfra det så begynner en ganske jevn stigning frem til landsbyen Himalaya. Ruten består for en stor del av trapper som går gjennom skogen. Utsikten er ikke spektakulær på denne strekningen, men stien ligger i det minste for det meste i skyggen.

Hvis du ikke har lyst til å gå så langt, er to mulige alternative stopp landsbyen Bamboo eller Dovan. Her er det ikke mulig å prute på prisen for rommet, 500 rupi for et dobbeltrom.

Dag 3. Himalaya – Annapurna Base Camp – Machhapuchhre Base Camp (6 og en halv time, 12 km)

Himalaya (2 950 m) – Annapurna Base Camp (4 130 m) – Machhapuchhre Base Camp (3 700 m)

Dette er klart den fineste dagen på trekkingen. Ved Himalaya kommer man ut av skogen og begynner å se toppene som omgir dalen tydelig. Når man kommer til Deurali, går man ned noen hundre meter, og så begynner en jevn stigning frem til Machhapuchhre Base Camp. Her anbefaler jeg å la sekken stå og gå videre til Annapurna Base Camp, hvor du kan nyte den spektakulære utsikten og ta de obligatoriske bildene før du går tilbake til Machhapuchhre Base Camp for å overnatte.

Noen bestemmer seg for å gå opp til Annapurna Base Camp morgenen etter, men hvis sikten er god, tror jeg det er best å gjøre det denne dagen og dermed unngå å gjøre dagen etter lengre, selv om sannsynligheten for bedre vær er større om morgenen. Toppen er uansett synlig også fra Machhapuchhre Base Camp, så valget er ditt!

Her er det ikke mulig å prute på prisen for rommet, 500 rupi for et dobbeltrom.

Annapurna Base Camp.

Dag 4. Machhapuchhre Base Camp – Bamboo (4 og en halv time, 11 km)

Machhapuchhre Base Camp (3 700 m) – Bamboo (2 345 m)

Som nettopp nevnt kan du begynne dagen med å gå opp til Annapurna Base Camp, eller hvis du allerede har gjort det dagen før, kan du begynne å gå ned mot Bamboo.

I grunnen går man nedover hele dagen langs den samme stien som man gikk opp. Hvis du fortsatt har lyst når du har kommet til Bamboo, kan du bestemme deg for å gå enda lenger ned til Sinuwa eller Bhanuwa, slik at dagen etter, som er ganske lang, blir kortere.

Dag 5. Bamboo – Siwai (6 og en halv time, 17 km) / Buss Siwai – Pokhara (3 og en halv time, 50 km)

Bamboo (2 345 m) – Siwai (1 250 m)

Nedstigningen mot Chomrong går virkelig raskt, men trappen opp igjen er uendelig og det kan bli veldig varmt, så jeg anbefaler å starte tidlig om morgenen, også fordi den siste bussen til Pokhara går klokken 16:00.

Ruten er også her den samme som på vei opp, så når du har kommet til Chomrong, venter det praktisk talt bare nedoverbakke til Siwai, hvor du kan ta buss eller jeep, eller til og med en taxi, tilbake til Pokhara. Husk også her å ha tillatelsene for hånden, siden man stopper ved det samme sjekkpunktet som på vei opp.

I Bamboo er det mulig å få et rom gratis mot å betale bare for måltidene. The Buddha Guest House er ikke dårlig, og den hyggelige damen er mer enn villig til å prute.

Hengebro mellom Bamboo og Siwai.

Annapurna Base Camp-trekking pluss Poon Hill med start fra Nayapul på 8 dager

Denne reiseruten er i grunnen laget for å kombinere Poon Hill-trekkingen først med trekkingen til Annapurna Base Camp etterpå. Hvis du vil, er det også mulig å gå rett til Annapurna Base Camp fra Nayapul, noe som i praksis er den reiseruten som nettopp er beskrevet fra Siwai, men med én ekstra dags gange. Personlig tror jeg likevel ikke det gir særlig mening, siden man går langs veien og landskapet slett ikke er spektakulært.

Dag 1. Buss Pokhara – Nayapul (2 og en kvart time, 40 km) / Gå Nayapul – Ulleri (4 timer, 12 km)

Nayapul (1 117 m) – Birethanti (1 120 m) – Hile (1 554 m) – Ulleri (2 110 m)

Bussen fra Baglung Bus Park til Nayapul koster 200 rupi. Når du er kommet frem, går du gjennom landsbyen og krysser broen i retning Birethanti. Her er de to første sjekkpunktene, hvor du må vise tillatelsene dine.

Herfra er ruten du skal følge ganske åpenbar, men du kan alltid ta Organic Maps til hjelp. Den første delen går langs veien, så er det bare sti frem til landsbyen Hile, hvor du kan overnatte hvis du vil. Jeg anbefaler å fortsette til Ulleri, for strekningen Hile – Ulleri er skikkelig tøff og tar cirka 2 timer.

Dag 2. Ulleri – Ghorepani (3 timer, 8 km)

Ulleri (2 110 m) – Banthanti (2 210 m) – Nangethani (2 430 m) – Ghorepani (2 780 m)

Dette er en ganske kort dag, så du kan ta det med ro før du drar, med mindre du har stoppet lenger nede. Stien går gjennom skogen, og man passerer flere landsbyer, fossefall og bekker. Hele turen går i grunnen oppover.

På Mountain View Lodge klarte vi etter litt forhandling å få rom og varm dusj gratis mot å spise lunsj, middag og frokost der.

Ørnen i Himalaya.

Dag 3. Ghorepani – Poon Hill – Tadapani (3 timer, 8,3 km)

Ghorepani (2 780 m) – Poon Hill (3 200 m) – Ghorepani (2 780 m) – Tadapani (2 630 m)

Den første delen av dagen består av oppstigningen til Poon Hill for å se soloppgangen. Fra Ghorepani til toppen av Poon Hill er det bare halvannen kilometer, men nesten 400 høydemeter, så det er ikke akkurat en søndagstur. Vi brukte cirka 40 minutter, så hvis du vil se soloppgangen, må du innrette deg etter årstiden.

Jeg anbefaler selvfølgelig å starte med en headlamp eller i det minste lommelykten på mobilen, men ikke vær redd, det er umulig å gå seg vill: alle går opp for å se soloppgangen, og stien er ekstremt enkel å følge. Rett ved starten av stien må du betale inngang til Poon Hill, 100 rupi.

Når du er tilbake i Ghorepani, spiser du frokost og begynner stigningen mot passet, hvorfra det er fantastisk utsikt over Annapurna-massivet. Deretter venter et uavbrutt opp og ned frem til Tadapani. Dagen etter kommer man til Chomrong, hvorfra du kan følge reiseruten som nettopp er beskrevet og dra tilbake til Pokhara fra Siwai ved i grunnen å gjøre følgende.

Dag 4. Tadapani – Chomrong (3 og en halv time, 9,3 km)

Tadapani (2 630 m) – Chomrong (2 170 m)

Avstanden er kort, men det er et eneste opp og ned som er ganske slitsomt. I det minste går man mesteparten av tiden i skyggen av skogen. Hvis du vil, kan du slå sammen dag 3 og 4 til én lang gåtur og dermed korte ned reiseruten til 7 dager, men hvis du har tid til rådighet, ser jeg ikke behovet for å gjøre det.

Dag 5. Chomrong – Himalaya (6 timer, 12 km)

Chomrong (2 170 m) – Himalaya (2 950 m)

Dag 6. Himalaya – Annapurna Base Camp – Machhapuchhre Base Camp (6 og en halv time, 12 km)

Himalaya (2 950 m) – Annapurna Base Camp (4 130 m) – Machhapuchhre Base Camp (3 700 m)

Dag 7. Machhapuchhre Base Camp – Bamboo (4 og en halv time, 11 km)

Machhapuchhre Base Camp (3 700 m) – Bamboo (2 345 m)

Dag 8. Bamboo – Siwai (6 og en halv time, 17 km) / Buss Siwai – Pokhara (3 og en halv time, 50 km)

Bamboo (2 345 m) – Siwai (1 250 m)

Toppen av Annapurna.

Annapurna Base Camp-trekking med start fra Phedi på 7 dager

Denne reiseruten er sannsynligvis den minst populære av de tre rutene og utgangspunktene, men den egner seg veldig godt for å besøke de varme kildene i Jhinu Danda.

Dag 1. Buss Pokhara – Phedi (cirka 1 time, 18 km) / Gå Phedi – Photana (cirka 3 timer, 7 km)

Phedi (1 130 m) – Photana (1 990 m)

Bussen fra Baglung Bus Park til Phedi koster 100–200 rupi. Når du er kommet frem, går du i retning Dhampus og fortsetter gjennom skogen til Pothana. Hele strekningen går svakt oppover.

Dag 2. Photana – Jhinu Danda (cirka 5 timer, 13 km)

Photana (1 990 m) – Jhinu Danda (1 720 m)

Den første delen går oppover til landsbyen Pittam Deurali, så følger en nedstigning ned til bunnen av dalen, før du går opp igjen mot Jhinu Danda, hvor du kan tilbringe ettermiddagen avslappet i de varme kildene.

Siden jeg ikke selv har gått denne reiseruten, men heller valgte veien mot Siwai, vet jeg ikke om det virkelig er verdt å besøke de varme kildene. Anmeldelsene ser uansett ikke dårlige ut.

Langs stien som fører til Base Camp.

Dag 3. Jhinu Danda – Bamboo (cirka 5 timer, 9,4 km)

Jhinu Danda (1 720 m) – Bamboo (2 345 m)

Fra Jhinu Danda setter du kursen mot Chomrong og kommer inn på standardruten mot Annapurna Base Camp. På vei tilbake er det sannsynligvis bedre å gå til Siwai og spare en dags gange, men du kan selvfølgelig gå samme sti som på vei opp og dra tilbake til Pokhara fra Phedi. Uansett kan reiseruten se omtrent slik ut.

Dag 4. Bamboo – Deurali (3 og en halv time, 7 km)

Bamboo (2 345 m) – Deurali (3 220 m)

Dag 5. Deurali – Annapurna Base Camp – Machhapuchhre Base Camp (5 og en halv time, 12 km)

Deurali (3 220 m) – Annapurna Base Camp (4 130 m) – Machhapuchhre Base Camp (3 700 m)

Dag 6. Machhapuchhre Base Camp – Bamboo (4 og en halv time, 11 km)

Machhapuchhre Base Camp (3 700 m) – Bamboo (2 345 m)

Dag 7. Bamboo – Siwai (6 og en halv time, 17 km) / Buss Siwai – Pokhara (3 og en halv time, 50 km)

Bamboo (2 345 m) – Siwai (1 250 m)

Stien fra Ghorepani til Tadapani.

Poon Hill Ghorepani-trekking

Noen starter i Kimche (nær Siwai) og avslutter i Nayapul, men den klassiske reiseruten er den motsatte, som i store trekk er den samme reiseruten som er beskrevet tidligere: «Annapurna Base Camp-trekking pluss Poon Hill med start fra Nayapul på 8 dager».

Uansett om du bestemmer deg for å starte fra Kimche eller fra Nayapul, anbefaler jeg å begynne den første dagen av trekkingen tidlig om morgenen med en taxi til Baglung Bus Park. Fra lakeside i Pokhara (turistområdet langs innsjøen der alle hotellene og hostellene ligger) er det cirka 10 minutter og 300 rupi. Hvis du vil, er det også mulig å komme seg dit med offentlig transport, men man må bytte et par ganger, og det hadde vi ikke lyst til.

Reiserute dag for dag og anbefalte etapper

Dag 1. Buss Pokhara – Nayapul (2 og en kvart time, 40 km) / Gå Nayapul – Ulleri (4 timer, 12 km)

Nayapul (1 117 m) – Birethanti (1 120 m) – Hile (1 554 m) – Ulleri (2 110 m)

Bussen fra Baglung Bus Park til Nayapul koster 200 rupi. Når du er kommet frem, går du gjennom landsbyen og krysser broen i retning Birethanti. Her er de to første sjekkpunktene, hvor du må vise tillatelsene dine.

Herfra er ruten ganske åpenbar å følge, men du kan alltid ta Organic Maps til hjelp. Den første delen går langs veien, og så er det bare sti frem til landsbyen Hile, hvor du kan overnatte hvis du vil. Jeg anbefaler å fortsette til Ulleri, strekningen fra Hile til Ulleri er skikkelig tøff og tar cirka 2 timer.

Dag 2. Ulleri – Ghorepani (3 timer, 8 km)

Ulleri (2 110 m) – Banthanti (2 210 m) – Nangethani (2 430 m) – Ghorepani (2 780 m)

Dette er en ganske kort dag, så du kan ta det med ro før du drar, med mindre du har stoppet lenger nede. Stien går gjennom skogen, og man passerer en rekke landsbyer, fossefall og bekker. Hele turen går i grunnen oppover.

På Mountain View Lodge klarte vi etter litt forhandling å få rom og varm dusj gratis mot å spise lunsj, middag og frokost der.

Dag 3. Ghorepani – Poon Hill – Tadapani (3 timer, 8,3 km)

Ghorepani (2 780 m) – Poon Hill (3 200 m) – Ghorepani (2 780 m) – Tadapani (2 630 m)

Dagen er i grunnen delt i to. Den første delen består av oppstigningen til Poon Hill for å se soloppgangen. Fra Ghorepani til toppen av Poon Hill er det bare halvannen kilometer, men nesten 400 høydemeter, så det er ikke akkurat en søndagstur. Vi brukte cirka 40 minutter, så hvis du vil se soloppgangen, må du innrette deg etter årstiden.

Jeg anbefaler selvfølgelig å starte med en headlamp eller i det minste lommelykten på mobilen, men ikke vær redd, det er umulig å gå seg vill: alle går opp for å se soloppgangen, og stien er ekstremt enkel å følge. Rett ved starten av stien må du betale inngang til Poon Hill, 100 rupi.

Når du er tilbake i Ghorepani, spiser du frokost og begynner stigningen mot passet, hvorfra det er fantastisk utsikt over Annapurna-massivet. Deretter venter et uavbrutt opp og ned frem til Tadapani. Dagen etter kommer man til Chomrong, hvorfra du kan følge reiseruten som nettopp er beskrevet og dra tilbake til Pokhara fra Siwai ved i grunnen å gjøre følgende.

Utsikten fra Poon Hill.

Dag 4. Tadapani – Kimche (3 timer, 9 km)

Tadapani (2 630 m) – Kimche (1 550 m)

Avstanden er kort, og i grunnen går man bare nedover gjennom skogen. Når du kommer til Ghandruk, kan du spise lunsj, nyte panoramaet og så gå ned til Kimche, hvor det er mulig å ta en jeep eller buss tilbake til Pokhara.

Hvis du ikke har lest det som står foran, kan du uten problemer kombinere Poon Hill-trekkingen med trekkingen til Annapurna Base Camp. Reiseruten finner du i den tilhørende delen.

Hva du bør ha med på Annapurna Circuit-, Base Camp- og Poon Hill-trekkingen

Alle tre trekkingturene krever i grunnen det samme utstyret, og siden det ikke er nødvendig å campe, trenger du ikke mye. Her er den fullstendige listen over utstyr og klær.

Ryggsekk – 50 liter er mer enn nok, men hvis du bestemmer deg for ikke å ta med sovepose, holder sannsynligvis 40. Faren min brukte sin Berghaus TrailHead 50, mens jeg brukte reiseryggsekken min Kelty Redwing 50. Begge er utmerkede ryggsekker, den første er spesielt laget for trekking, den andre er en hybrid.

Smarttelefon – Stiene er godt merket, men å ha Organic Maps for hånden kan definitivt hjelpe i enkelte situasjoner.

LifeStraw, vannfilter eller vannflaske med filter – Alle tre er gode alternativer som sparer deg for en god del penger. I høyden kan en flaske vann koste opptil 300 rupi. Jeg fraråder tabletter, siden de etter min mening er lite praktiske og dyre i lengden.

Headlamp – De fleste lodger har lys på rommet, og du ville sannsynligvis klart deg med bare mobilen, men en headlamp er mer praktisk, særlig hvis du vil se soloppgangen på Poon Hill eller begynner å gå tidlig, for eksempel dagen du krysser Thorong-passet.

Sovepose – Vi hadde begge med oss hver vår og angret ikke, men i teorien kan du klare deg uten, særlig hvis du bare skal gå Poon Hill-trekkingen. Lodgene gir alltid minst ett teppe, og ofte kan man få et andre gratis, noe som er nok i de fleste situasjoner, men jeg ville tatt med en lett sovepose også av hygienehensyn.

Halsvarmer – Nyttig både for å beskytte mot kulde og sol. Personlig drar jeg aldri avgårde uten min buff i merinoull, som jeg også bruker mot støv og smog. Hvis du ikke er noen fan av buff, anbefaler jeg deg å ta med en lue eller caps, for solen kan virkelig gjøre skade.

Termodress – Aldri brukt i løpet av dagen, men virkelig nyttig om kvelden på lodgene og som pyjamas, lett og tar lite plass.

Syntetisk håndkle – Praktisk, lett og tørker fort.

Vanntett etui – Hold dokumentene og tillatelsene dine beskyttet mot vann.

Kindle Paperwhite – Selvfølgelig er den ikke nødvendig, men både jeg og faren min var mer enn glade for å ha den på ettermiddagene vi tilbrakte i ro og mak på lodgene.

Solbriller – Helst polariserte.

Kart – Vi gikk alle trekkingturene uten fysisk kart, men det kan komme godt med. I Pokhara/Katmandu koster det ikke mer enn 400 rupi.

Powerbank – Du kan nesten alltid lade gratis på lodgene, men i stor høyde må man betale, og en powerbank kan spare deg for en god del penger. 10 000 mAh er mer enn nok hvis du bare skal lade mobilen.

Førstehjelpsskrin – Kjøp et ferdigpakket eller sett det sammen selv.

Tursko – Et par tursko er mer enn nok for å gå alle rutene, men hvis du foretrekker fjellstøvler, velg et lett par. Jeg brukte et par Columbia Peakfreak, mens faren min brukte et par Salomon LTR GTX.

Tøfler – Virkelig behagelige om kvelden for å la føttene puste litt og for å dusje. Jeg fraråder flip-flops, siden de er ubehagelige å ha på med sokkene som er nødvendige i stor høyde.

Sokker i merinoull – Ingenting slår merinoull når det gjelder tursokker. Vi valgte begge et par Danish Endurance og var fornøyde. Minst 2–3 par, slik at du får vasket dem.

Lette stegjern – Vi hadde dem ikke, men de ville vært nyttige dagen på Thorong-passet og dagen på Annapurna Base Camp. Det må likevel sies at det vanligvis ikke lenger bør være snø i april (da vi gikk trekkingturene). Kort sagt varierer det fra år til år og avhenger av tiden på året du bestemmer deg for å gå trekkingturene. Om høsten og sent på våren tror jeg de alltid er unødvendige.

Turstaver – Jeg tror du ikke trenger å bruke en formue. Disse AdventureAustria gjorde god nytte for seg og er virkelig billige. Hvis du er skeptisk til turstaver, oppfordrer jeg deg til å revurdere, særlig på lange strekninger hjelper de masse.

Down jacket – Hvis du går Circuit / Base Camp i en periode som ikke akkurat er varm, er disse jakkene virkelig praktiske, de tar lite plass og holder virkelig varmen.

Fleece – Om kvelden, men også mens man går over en viss høyde, er det ikke akkurat varmt, og en fleece er virkelig praktisk. Jeg hadde min på praktisk talt hver kveld.

Regnjakke eller regnponcho – På over 20 dager fikk vi regn bare én gang, men det er alltid bedre å forebygge enn å helbrede.

Toalettveske – Solkrem, leppepomade, såpestykke med etui og gjerne et stykke marseillesåpe til å vaske undertøy, tannbørste, tannkrem, deodorant og toalettpapir (aldri tilgjengelig på lodgene).

Til alt dette ville jeg lagt til 2–3 syntetiske t-skjorter som tørker virkelig fort etter vask, et par lette konvertible bukser (jenter kan velge et par leggings) og et par tykkere bukser til bruk om kvelden eller på kaldere dager i stor høyde, og til slutt 3 par undertøy.

Dette er i grunnen alt du trenger til trekkingen, men du kan alltid ta en titt på den fullstendige listen min over ting du bør ha med på reise, slik at du ikke glemmer noe som helst.

Selvfølgelig er det ikke absolutt nødvendig, men personlig prøver jeg alltid å gi kroppen min best mulige forhold, og å ha mineralsalter for hånden (i lav høyde kan det bli virkelig varmt og man svetter mye), magnesium å ta om kvelden for å slappe av i musklene og gjerne omega 3 for å bekjempe betennelser, særlig etter 10–20 dager med trekking, ville slett ikke skade.

Øyeblikk fra hverdagen.

Guide, bærer eller på egen hånd: Annapurna Circuit-, Base Camp- og Poon Hill-trekking

NB! Dessverre er det fra 1. april 2023 ikke lenger mulig å få TIMS uten å ha med guide. I praksis er det dermed ikke lenger tillatt å gå noen trekkingtur i Annapurna-regionen uten guide. Jeg tror det er en ren skandale, nok en avgjørelse drevet av grådighet som skjuler seg bak «sikkerhetshensyn». Jeg håper den nepalesiske regjeringen kan revurdere avgjørelsen i fremtiden, men for øyeblikket er dette realiteten.

De som kjenner meg, vet at jeg er en veldig stor fan av å ordne alt selv, og at jeg bare overlater meg til organiserte turer og guider hvis det er helt nødvendig. Jeg foretrekker det fordi jeg for det første virkelig liker selve organiseringen, og for det andre fordi det nesten alltid er det billigste alternativet. Uansett forstår jeg godt dem som vil ha ferien sin på en mer avslappet måte uten å stresse for mye.

Det er absolutt ikke nødvendig å ha guide for å gå trekkingturene. Ruten er godt merket, det er praktisk talt umulig å gå seg vill, og i de sjeldne tilfellene der du kan være i tvil (særlig langs den andre delen av Circuit, som er mindre trafikkert) bør Organic Maps for hånden fjerne all tvil.

Hvis du vil velge en organisert tur, tilbyr GetYourGuide et par alternativer som du kan bestille direkte hjemmefra, men alternativet er å bruke et lokalt reisebyrå når du er kommet til Katmandu, hvor du definitivt ville spare noe. Uansett må du regne med å betale minst det dobbelte av det det koster å ordne alt selv.

Et godt kompromiss kan være å finne seg en bærer / guide ved å spørre de ulike reisebyråene i Pokhara og Katmandu, eller til og med underveis, hvor man ofte ser skilt av typen «Porters and guides available» på lodgene. Denne løsningen er sannsynligvis enda billigere.

Uansett har jeg sett virkelig mange par stole på én enkelt person som i grunnen hjelper deg ved å bære mesteparten av vekten og samtidig fungerer som guide. Prisen er cirka 20 dollar om dagen, og de kan bære opptil 20–25 kilo, noe jeg tror er perfekt selv for 3 personer. Prisen inkluderer vanligvis også mat og overnatting for dem.

Det rykende Manang.

Oversikt over mat og overnatting på Annapurna Circuit-, Base Camp- og Poon Hill-trekkingen

La oss begynne med lodgene (noen ganger kalt teahouses) man møter langs ruten, som jeg ble positivt overrasket over. Praktisk talt alle overnattingsstedene vi var på hadde wifi, varmt vann og strøm, og selv om disse tjenestene ofte koster penger i stor høyde, var det en reell overraskelse at de nesten alltid fantes.

Det følger dessuten alltid med minst ett teppe (godt og tykt), og man kan be om et andre uten ekstra kostnad. Siden vi hadde sovepose, trengte vi det aldri. Den eneste gangen jeg så et skilt som sa at det ekstra teppet ville koste penger, var på High Camp, som også er det eneste stedet der toalettet var en latrine, men på 4 900 meter synes jeg det er akseptabelt! På alle de andre guesthousene har toalettene alltid vært greie. Noen ganger er det til og med vanlige toaletter, men ofte er det huldoer med en bøtte til å helle vann.

Rommene er virkelig enkle, og de fleste er dobbeltrom med to enkeltsenger og et lite nattbord midt imellom. I lav høyde er det også mulig å få bad på rommet. Så er det alltid et fellesområde (dining room) som i grunnen fungerer som spisesal, og dette er også det eneste rommet som varmes opp om kvelden når høyden krever det.

Til slutt: ikke forvent luksushoteller, men overnattingsstedene er absolutt anstendige. Det er klart at jo høyere man kommer, desto enklere blir de, stikkontaktene (du trenger ikke adaptere) forsvinner fra rommene, varm dusj og wifi begynner å koste penger, og så videre.

En tallerken dal bhat.

Maten derimot er praktisk talt den samme langs hele ruten, og kjøkkenet er hovedsakelig av fire typer: nepalesisk, indisk, kinesisk og til slutt noen vestlige retter. Menyene har som regel: pasta, ris eller nudler stekt med grønnsaker/kylling/bøffel/egg/ost, kokte egg/omelett, dal bhat (typisk lokal rett med ris, grønnsaker og linsesuppe), supper (tomat, egg, potet, hvitløk, grønnsaker, kylling, nudler osv. osv.), pizza, pannekaker, grøt, müsli, ulike typer te, kaffe og diverse drikke.

NB! Jeg fraråder kjøtt for å unngå mageproblemer, siden konserveringsmetodene kanskje ikke akkurat er de beste.

Som du ser, er det ganske stor variasjon, men vi endte personlig ofte opp med å spise to porsjoner dal bhat om dagen, som klart er den beste retten når det gjelder forholdet mellom pris og mengde, siden det er praktisk talt gitt at man får påfyll, og man kan svært ofte fortsette å la tallerkenen fylles opp til man revner.

Når det gjelder vann, tilbyr noen landsbyer sikre påfyllingsstasjoner som garanterer drikkevann, og de er klart en mer miljøvennlig løsning enn plastflasker. Som nevnt tidligere anbefaler jeg på det sterkeste ett av disse: LifeStraw, vannfilter og vannflaske med filter: du sparer penger og slipper å være avhengig av påfyllingsstasjonene.

Oversikt over kostnader for Annapurna Circuit-, Base Camp- og Poon Hill-trekkingen

Mat

Frokost (grøt, omelett, müsli)

I lav høyde: 300–400 rupi.

I stor høyde (over 3 000–3 500 m): 500–600 rupi.

Lunsj/middag (stekt ris, pizza, pasta, dal bhat osv. osv.)

I lav høyde: 450–500 rupi.

I stor høyde (over 3 500 m): 700–800 rupi.

Supper

I lav høyde: 200–250 rupi.

I stor høyde (over 3 500 m): 300–450 rupi.

Te

I lav høyde: 50 rupi.

I stor høyde (over 3 500 m): 120 rupi.

Vann

I lav høyde: 50–100 rupi.

I stor høyde (over 3 500 m): 200 rupi.

Som sagt flere ganger i denne guiden anbefaler jeg på det sterkeste en LifeStraw eller et vannfilter eller en vannflaske med filter.

Overnatting

Overnatting er virkelig billig, og svært ofte er den til og med gratis mot at du spiser 2–3 måltider, særlig hvis du har lyst til å prute. Vi betalte for eksempel bare for rommet på High Camp (350 rupi per person) og i Deurali (500 rupi for et dobbeltrom).

Å være to gir definitivt en fordel når man forhandler om prisen, men også alene kan man i lav høyde lett sove gratis eller i alle fall betale ikke mer enn 100–200 rupi.

Langs ruten som fører til Base Camp er lodgene klart mer motvillige til å gi rommet gratis, særlig fra Bamboo og oppover. Jeg tipper at de ikke trenger å gi bort rommene gratis når det er så mye folk.

Typisk lodge langs ruten.

Totalkostnad for vår trekkingtur (Circuit + Poon Hill + Base Camp)

Til slutt: kostnaden for vår trekkingtur, inkludert to dager i Katmandu (før og etter trekkingen), tillatelser, mat, overnatting og transport (altså absolutt alt i løpet av de 22 dagene bortsett fra innreisevisumet) var 310 € per person, som tilsvarer cirka 15 € per dag per person. Hvis du er alene, ender du sannsynligvis opp med å bruke litt mer, og det samme gjelder hvis du unner deg noen alkoholholdige drikker eller andre luksusting.

Jeg anbefaler uansett å starte trekkingen med minst 20 € i rupi i kontanter. Langs ruten finnes det definitivt minibanker i Besisahar og Jomsom, men jeg ville ikke stolt for mye på dem. Å betale med kort er praktisk talt umulig.

Ta ut nok kontanter i Katmandu eller Pokhara. Nabil Bank lar deg ta ut opptil 35 000 rupi med et gebyr på 500 rupi (med Maestro-kortet mitt fra CheBanca), mens Standard Chartered Bank lar deg ta ut opptil 25 000 uten gebyr (med Mastercard-kortet mitt fra N26, men sannsynligvis tar også Visa-kort ut gratis). Dette er de to beste alternativene for å ta ut penger, avhengig av hvilket kort du har.

For mer informasjon om hvilke kort du kan bruke i utlandet (uten å bruke en formue på bankgebyrer) anbefaler jeg på det sterkeste at du tar en titt på denne artikkelen.

Stien som starter fra Upper Pisang.

Sikkerhet langs stiene på Annapurna Circuit-, Base Camp- og Poon Hill-trekkingen

Hele området (og Nepal mer generelt) er ekstremt trygt. Jeg har aldri følt meg truet, og lokalbefolkningen er ekstremt vennlig og hjelpsom langs hele ruten. Stiene er godt opptråkket og trafikkert, enkle å følge, men som sagt flere ganger kan du alltid konsultere Organic Maps hvis du er i tvil.

Den eneste virkelige faren kan være høyden. Særlig hvis du bestemmer deg for å gå Circuit, kan du oppleve den såkalte høydesyken. Over 3 000–3 500 meter kan nemlig noen begynne å kjenne symptomer: manglende appetitt, pustevansker, hodepine, søvnproblemer, tretthet, oppkast osv.

Her er fire nyttige råd:

  • Den aller viktigste regelen er å unngå å ta seg vann over hodet: gå opp i jevnt tempo. Det ideelle er å stige langsommere enn det du føler at du kunne orket.
  • Ikke undervurder symptomene. Så lenge det er en lett hodepine før du legger deg og du føler deg bra dagen etter, er det ikke noe problem, men hvis symptomene vedvarer, bør du unngå å gå høyere. Ofte er en akklimatiserings- / hviledag mer enn nok før du fortsetter. I noen tilfeller er det tilrådelig å gå ned noen hundre meter og, når du føler deg bedre, begynne oppstigningen igjen. Kort sagt: fortsett aldri å stige hvis du føler deg dårlig.
  • Over 3 000 meter er det tilrådelig å aldri sove mer enn 500 meter høyere enn natten før. For å være ærlig har vi ofte overskredet denne anbefalingen uten å få noen problemer, men jeg ville uansett begrenset meg til maksimalt 700–800 meter.
  • Drikk mye vann. Å holde seg hydrert er helt avgjørende.

Det finnes dessuten noen medisiner, som Diamox (acetazolamid), som hjelper til med å forebygge høydesyke, men ærlig talt har jeg ingen erfaring med dem, og jeg er ikke noen stor fan av medisiner. Etter min mening er det bedre å lytte til kroppen sin enn å stole på medisiner: akklimatiser deg i rolig tempo, og hvis symptomene forverres, gå ned i høyde. Husk likevel at Diamox er et legemiddel som krever resept, og at noen trekkere tar det forebyggende, så hvis du vurderer å bruke det, bør du snakke med legen din før avreise.

Til slutt: reis aldri uten reiseforsikring. Hvis du bare har tenkt å gå Poon Hill-trekkingen, har du flere utmerkede alternativer (ta en titt på artikkelen). Hvis du derimot vil gå Circuit eller Annapurna Base Camp, er de eneste tre forsikringene som dekker denne aktiviteten (så vidt jeg vet) World Nomads, som lar deg forsikre trekking opp til 6 000 meter hvis du legger den til som ekstra aktivitet, TrueTraveller, som med tilleggspakken «Extreme Pack» gir dekning for trekking over 4 600 m, og til slutt SafetyWing, som dekker trekking opp til 6 000 meter hvis du legger til pakken «Adventure Sports». Som nevnt tidligere stopper de fleste andre forsikringer ved 3 500 meter, noen også lavere.

NB! Gitt svindelpraksis fra enkelte lokale turoperatører er det viktig, hvis du virkelig skulle trenge evakuering med helikopter, å prøve å kontakte forsikringsselskapet for å organisere det hele, slik at du unngår tvister.

 

En av de mange hengebroene.

Overnatting i Katmandu og Pokhara

Det er svært sannsynlig at du på reisen din i Nepal må tilbringe minst én natt i en av de to byene. Her er noen overnattingssteder som kan passe for deg.

Katmandu

Jeg tilbrakte to uker i Katmandu, hvor jeg prøvde flere overnattingssteder, først med faren min og så alene mens jeg ventet på visumet til India. Her er rådene mine.

Gurung’s Home – Spottpriser både for sovesalen og de private rommene.

The Sparkling Turtle Backpackers Hostel – Utmerket hostel til en veldig god pris med virkelig vennlig personale. Det eneste minuset er beliggenheten: det ligger cirka 3 km fra sentrum av Thamel nær Monkey Temple, men ellers er det på det varmeste anbefalt.

Andes House – Rene og billige private rom midt i Thamel.

Pokhara

HOTEL FORESTWAY Hostel & Backpackers – Utmerket billig hostel 50 meter fra innsjøen som også tilbyr private rom.

Hotel Santana – Hvis du bare leter etter et billig privat rom å sove i før eller etter trekkingen, trenger du ikke lete lenger.

Har du spørsmål? Oppdatert informasjon? Ikke nøl med å legge igjen en kommentar eller skriv til meg på Instagram!

Hvis du syntes artikkelen var nyttig, kan du gjerne kjøpe reiseforsikringen din via en av lenkene her på nettstedet. Slik støtter du arbeidet mitt uten at det koster deg noe ekstra. Forsikringen jeg anbefaler for denne typen reise er TrueTraveller, som med tilleggspakken «Extreme Pack» gir dekning for trekking over 4 600 meter, eller alternativt SafetyWing med tilleggspakken «Adventure Sports» og dekning opp til 6 000 meter

For donasjoner/virtuelle pizzaer og øl 🙂

Likte du innlegget? Pin det!
 




Leave a Reply